Før vi kutter, må vi vite hva det koster

Som lege og skattebetaler ønsker jeg at fellesskapets penger brukes best mulig. Før vi ber sykehusene spare, må vi vite hva hver undersøkelse, operasjon, prosedyre, behandling og innleggelse koster. Samlede utgifter er ikke nok.

Norge har regnskaper og modeller for kostnad per pasient. Men hvordan kommer man frem til tallene? Hvor mye bygger på ressursene som faktisk er brukt i behandlingen, og hvor mye er beregnet ved å fordele fellesutgifter? Et gjennomsnitt per pasient er ikke nok.

Vi trenger ikke kjenne kostnaden ned til siste krone. Men vi må vite om en behandling er dyrere fordi den krever mer tid, personell og utstyr, eller fordi sykehusene fordeler utgifter til blant annet administrasjon og bygninger forskjellig.

Tretti kroner til melk og brød

Sykehusene betaler for arbeidskraft, legemidler og utstyr, mens inntektene i stor grad bestemmes politisk. Markedsbestemte utgifter blir ikke lavere fordi inntektene er planøkonomisk fastsatt i et budsjett.

Det ligner på å gi barna tretti kroner for å kjøpe tre liter melk, en loff og pålegg. Handlelisten blir ikke gjennomførbar bare fordi beløpet er bestemt.

Å diskutere drift, investeringer og innsparinger uten å kjenne kostnadene er som å bygge taket før grunnmuren er på plass.

Hvorfor skal alle spare like mye?

Anta at samme operasjon koster tre ganger så mye ved ett sykehus som ved et annet. Eksemplet er hypotetisk. Hvorfor skal begge spare ti prosent? Og hvorfor er det en merkbar forskjell i kostnadene?

Ved like sparekrav kan den mest effektive avdelingen måtte redusere nødvendig behandling, mens mulighetene for forbedring ved den andre forblir uutforsket.

Forskjellen kan ha gode grunner: sykere pasienter, vanskeligere inngrep, beredskap, forskning og utdanning. Logistikk, store avstander og geografiske særegenheter må også med. Fjell, fjorder og vær forsvinner ikke i et regneark.

Administrasjonen må vurderes like grundig. Fjerner vi støttepersonell, må vi regne med tiden leger og sykepleiere bruker på å overta oppgavene. Hvorfor flytte arbeid som ikke krever deres autorisasjon, over til dem?

Når komplikasjoner koster

Forskjeller kan også være knyttet til den enkelte legen. Hvis en lege over tid har en større andel komplikasjoner ved sammenlignbare operasjoner, kan det føre til ekstra undersøkelser, lengre opphold og nye inngrep.

Kostnadene må derfor ses sammen med behandlingsresultatene. Vi må ta hensyn til pasientenes risiko, inngrepenes vanskelighetsgrad og antallet pasienter. Et høyt kostnadstall er ingen dom over en lege.

Ved vedvarende forskjeller som ikke kan forklares, må ledelsen undersøke behovet for opplæring og veiledning, og arbeidsforholdene rundt legen. Slik kan vi få tryggere behandling og lavere kostnader.

Hvor ble besparelsen av?

Før en omorganisering får vi høre hva man forventer å spare. Jeg savner like tydelige svar etterpå.

Etter endringene ved Nordfjord sjukehus etterlyser jeg en forståelig oversikt over den samlede økonomiske virkningen. Ved endringer i Lærdal bør vi kreve det samme.

Hva kostet tilbudet før, hva kostet omstillingen, og hva koster tjenesten etterpå? En vurdering etter ett år bør følges opp. Man må ta hensyn til prisvekst og endringer i antall og type pasienter. Merutgifter ved andre sykehus, til transport og i kommunene må med.

Resultatene må frem, spesielt når besparelsen uteblir.

Ventetid har en pris

Tenk på en pasient som kunne vært tilbake i arbeid to til fire uker etter en vellykket operasjon. Hvis redusert kapasitet i stedet gir seks til tolv måneders venting med sykmelding, hva har vi da spart?

Eksemplet gjelder ikke alle operasjoner. Men vi må også vurdere sykepengeutgifter, tapt arbeidsinnsats og pasientens belastning, uten å telle samme tap to ganger. Budsjettene er forskjellige, men pengene kommer fra den samme lommeboken.

Færre behandlinger gir heller ikke tilsvarende lavere utgifter når lokaler, utstyr og beredskap fortsatt må betales.

Bruk pengene på kunnskap

Fremfor konsulentoppdrag som tilsynelatende bare flytter bokser i et organisasjonskart, vil jeg prioritere helseøkonomer som sammen med fagfolkene undersøker hva tjenestene koster ved hver avdeling og hvert sykehus.

Bruk eksisterende data og lær av avdelinger med gode resultater og lav ressursbruk.

Den som lover en besparelse før en omorganisering, må også vise regnskapet etterpå.